Blogg
I Amnesty-land kan alt gå an
Jeg ser utover min stue, drikker pulverkaffe med melk og lurer på saker og ting mens lillegutt på tre måneder ligger og spreller på bakken. Når han vokser opp hvordan vil vår lille verden se ut da?
Tenk om verden hadde blitt slik Amnesty alltid har jobbet for. For en tid det ville vært å vokse opp i!
Jeg ser for meg at imamer gifter homser i Iran, og at vår egen statsminister er en pakistaner fra Grønland som er gift med Siv Jensen. Jeg ser at kvinner ankommer stranda i burka hvorpå de tar den av og viser sitt sanne jeg, mens mannen i turban er tydelig stolt av å vise henne frem. Nord-koreanerne har åpnet grensene sine, og det lukkede landet viser seg som en skjult skatt hvor det er veldig behagelig å leve. De ville bare ikke at alle skulle vite det, for da kunne folk bli sjalu. Den amerikanske presidenten signerer papirene som innebærer at dødsstraff nå er avskaffet. Guantánamo har blitt gjort om til et hotell, kjent for sin særdeles gode belysning. For kun 199,- per natt så kan du få overnatting pluss frokost.
Taliban har gått over til en mobil plattform grunnet at de får ut sine fredsbudskap bedre på den måten enn med våpen. Dette fant de ut da kona til en av lederne hadde lest om suksessen i Amnesty. Al-Qaida har skjønt at selvmordsbombere ikke har oppnådd noe, så de har begynt med spontanappeller og F2F på gatehjørner isteden, og de prøver desperat å vise at de faktisk har forandret seg. Mens arbeidsleirer i Kina har blitt gjort om til barnehager så har voldtektsmottak verden over permittert sine ansatte grunnet lite pågang. Og når en vakker kvinne kommer på jobb med et blått øye, så hadde hun faktisk gått på døra.
Ja, tenk om gutten min vokste opp til noe sånt. Det hadde vært noe det! Nesten som på barne-tv. Og det eneste man trenger å gjøre for å bidra til denne visjonen er å sende Amnesty til 1960.
- Kategorier: Uncategorized
Test forholdet: Er du og Amnesty skapt for hverandre?
Hvor god match er egentlig du og Amnesty? Hvor sterkt er forholdet deres? Ta testen!
Hvis ingen av alternativene passer helt, velg det som er nærmest. Tell til slutt opp hvor mange A’er, B’er og C’er du får, og les resultatet nederst.
- Amnestys bursdag nærmer seg med stormskritt. Hva gir du din kjære i presang?
A. Palestinaskjerf og røkelse
B. En liste med 100 signaturer jeg har samlet inn i lunsjpausen på jobben
C. Gavekort på bilvask hos Shell - Beskriv din perfekte søndag formiddag sammen med Amnesty.
A. Amnesty skriver brev og jeg strikker fingervanter vi skal sende til samvittighetsfangen vår i Burma
B. Vi må ut i frisk luft, så vi tar med oss Activist-brettene våre til skateparken
C. Vi ligger på hver vår sofa og ser repriser av Paradise Hotel - Du planlegger en romantisk aften hjemme. Hva serverer du til middag?
A. Tofu med økologiske grønnsaker
B. En enkel men smakfull festmiddag for to – med alt laget fra bunnen
C. Hamburger-takeaway - Du bestemmer deg for å legge inn en ny ringetone på mobilen til Amnesty. Hva tror du faller best i smak?
A. Forente artisters ’We Are The World’
B. Madcons ‘Glow’
C. Crazy Frog - Hva liker du best med samtalene du og Amnesty har?
A. Når vi snakker lenge og dypt om menneskerettighetsbrudd i Pakistan
B. Når Amnesty utfordrer tankesettet mitt om sammenhengen mellom fattigdom og menneskerettigheter
C. Jeg er ikke så flink til å bidra i samtalene, så når Amnesty snakker om krig og fred og religion og politikk og sånt sitter jeg bare stille og hører på
Flest A’er
Du og Amnesty har vært et radarpar siden 70-tallet, og dere liker å mimre om ”gode gamle dager”. Kanskje tror du at gløden er i ferd med å slukne? Da skal du vite at det fortsatt er god plass i Amnesty til folk med høy lillafaktor, etniske smykker og fornuftige sko. Gammel kjærlighet ruster aldri!
Flest B’er
Snakk om å være det perfekte par! Du og Amnesty har forholdet som alle skulle ønske at de hadde. Dere trives i hverandres selskap samtidig som dere utfordrer hverandre. Du liker den moderne utgaven av Amnesty, og ser at den ideologiske grunnmuren fortsatt står støtt. Hvis du ikke er medlem, er det jaggu på tide at du melder deg inn!
Flest C’er
Du og Amnesty er kanskje ikke et typisk par, men kjærligheten blomstrer allikevel. For selv om du foretrekker å svare på SMS-aksjoner fra sofakroken framfor å aksjonere i gatene, er det god plass i Amnesty til deg også. Amnesty gir stemmen din kraft og lar engasjementet ditt bety noe!
- Kategorier: Uncategorized
Folket i ring rundt munken
Den morgenen rettssaken skal begynne gjør jeg noe så sjelden som å vekke en munk. Halv seks har han ennå ikke stått opp. Det er vanskelig å si om han vegrer seg for hva dagen skal bringe eller om det bare tar tid å ikle seg munkekappen når han skal skjule så mye telefoner, kamera og opptaksutstyr under kappen. Men klokka seks kjører vi endelig mot rettslokalene.
Vi har i forkant underskrevet papirer på hvem som skal representere oss i retten om vi blir arrestert. Vi har også gitt kontaktinfo til pårørende og arbeidsgiver til nøkkelpersoner i Licadho. Jeg får instruksjoner om å ikke ta ut kamera av kameravesken dersom det kan virke provoserende, men dersom noen oppfører seg truende mot oss eller andre får jeg derimot beskjed om å rette kameraet mot dem. «Det er vårt våpen; å være her og å dokumentere» fastslår lederen for Licadho. Mitt kamera er størst og skal derfor brukes mest aggressivt i en potensielt truende situasjon. Jeg nikker, som om det er klinkende klart for meg når jeg skal forholde meg passiv og når jeg skal reagere.
Utenfor bilen virker alt fredelig, ingen veisperringer eller sjekkpunkter. Munken, som vi nå er på «fornavn» med, Venerable, og de andres analyse er at verken politi eller andre sikkerhetsfolk har orket å stå opp så tidlig. Det er det imidlertid flere som har tenkt, for når vi kommer fram til rettslokalet står rundt to hundre mennesker og venter på Venerable. Beboere fra tre lokale landsbyer har troppet opp utenfor retten i protest og til støtte for de tiltalte. Før forrige rettssak ble de hindret lenge før de kom fram til rettslokalene. Denne gangen har de imidlertid gått både én og to timer for å komme fram til byen Siem Reap om kvelden, sovet i skjul i pagoden og stått opp før det ble lyst for å gå det siste stykket.
De som har sko skynder seg å ta dem av og mange kneler foran Venerable. Her er familiene til de tiltalte og folk fra landsbyen deres Chi Kreng og fra to nabolandsbyer som også har fått landområdene sine fratatt av myndigheter og selskaper. Venerable velsigner de frammøtte og oppfordrer dem til å være sterke.
En sikkerhetsvakt spør Venerable hva han gjør her. «Du er gal og dum, kom deg bort», sier han. Venerable svarer med å velsigne ham og ber for at retten skal behandle de tiltalte rettferdig. Så svinger fangetransporten inn porten til rettslokalene. Hender vinker gjennom sprinklene i det den kjører forbi og folkemengden svarer.
Observatører fra ulike organisasjoner går inn i rettssalen, men Venerable blir værende igjen utenfor sammen med oss andre. Flere sikkerhetsfolk har kommet til, både tungt bevæpnet politi og vakter, statsvennlige propagandamedier og en hel del med «vanlige folk». Jeg strever med å identifisere hvem som er spioner og ondsinnete journalister, men en tolk peker dem diskré ut for meg.
Dagens største trussel skal likevel vise seg å være andre munker. Jeg blir fortalt at tradisjonelt har rollen til munkene i Kambodsja vært å tjene folket og samfunnet i pagoden de tilhører. Under Røde Khmer ble en stor del av munkene henrettet, og etter regimets fall har munkeordnene blitt infiltrert av munker som i større grad er opptatt av å tjene staten. Det er til og med opprettet et eget munkepoliti og disse adlyder ordre fra den øverste munken i landet. En munk kan nemlig ikke røres av ordinært politi før munkepolitiet først har avskaffet helligheten hans, ofte ved å rive av munkekappen i all offentlighet.
En munk fra munkepolitiet er blitt sendt for å «snakke fornuft» med Venerable. Munkepolitiet forsøker å overbevise han om at den rollen han inntar ikke er en munks oppgave, at han burde dra tilbake til pagoden. Venerable svarer høflig at det finnes ingen regler, verken i buddhismen eller i kambodsjansk og internasjonal rett, som forbyr ham å stå her. Munkepolitiet hever stemmen, griper ham i armen og i munkekappen. Folkemengden eksploderer. De frykter en offentlig fornedrelse av Venerable. De roper og bakser med munkepolitiet. Det vanlige politiet kommer også nærmere, rasler med våpnene og ringen slutter seg enda tettere rundt Venerable, som for å beskytte han. Det er nesten umulig å komme nær han. Jeg sniker meg til å knipse bilder så ofte jeg kan der jeg står midt i folkemengden.
Slik går formiddagen mens rettssaken pågår der inne. Hele tiden er stemningen anspent. Noe skjer og alle reagerer, og så roer det seg igjen. En kvinne kaster seg i fortvilelse på bakken utenfor porten til rettslokalet. Hun roper «La mannen min få slippe ut av fengsel, han har ikke gjort noe galt. Nå har vi ingen inntekt, barna kan ikke gå på skolen, vi er sultne». Jeg løfter kameraet for å skape et skjold mellom henne og meg. Situasjonen er for anspent. Jeg er anspent. Og jeg kan ikke tillate meg å la følelsene ta over for konsentrasjonen.
Før de tiltalte kjøres tilbake til fengselet på ettermiddagen har Venerable fått alvorlige dødstrusler. «Dukker du opp her igjen, tar vi deg. Vi kommer til å ta deg uansett. Om det er her eller andre steder. Vi vil kutte deg opp slik at du må sy over 20 sting».
Hele tiden har Venerable vært beskyttet av folkemengden, men under reisen tilbake er han mer sårbar. Jeg plasseres med kamera i baksetet sammen med ham. De anser kjøreturen fra rettslokalene for den farligste situasjonen i løpet av dagen.
Men ingenting skjer. Vi kjører uhindret tilbake til et nonnekloster der han kan gå i dekning. Venerable smiler. Vanligvis er det han som står i front og kjemper for landsbyen sin, i dag var det folket som beskyttet ham. Han er fornøyd med dagens dyst;
«I dag var det vi som vant.»
Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty og blogger fra reportasjetur til Kambodsja.
Dommen for de to tiltalte fra landsbyen Chi Kreng faller 20. august. Munk Loun Sovath – Venerable - akter da å møte opp utenfor retten for å høre hva utfallet blir.
- Kategorier: Tvangsutkastelse
Besøk i kvinnefengsel
Reisen fra Phnom Penh til Siem Reap, hvor vi skal overvære en rettssak, tar seks timer. Vi har bilen full: lederen for organisasjonen Licadho, en jurist, en oversetter, munken The Venerable og jeg. Mellom oss, telefoner iberegnet, har vi 12 kameraer til oppdraget.
På vei til Siem Reap drar vi innom et kvinnefengsel. Touch Ly sitter fengslet i forbindelse med spørsmål knyttet til rettigheter til landområder. Som leder av landsbyen og medlem av regjeringspartiet tok hun på seg å megle mellom myndighetene og lokalbefolkningen. Da hun samlet fingeravtrykk av folk som mente de hadde rettighetene til landområdene, ble hun anklaget for dokumentforfalskning. Straffen var 16 måneder i fengsel og seks millioner riel i erstatning til staten og selskapet som utviklet området.
Vi møter henne utenfor fengselet i et slags besøksområde. Strenge vakter skuler på oss og krever at alt kamerautstyr blir igjen i bilen.
Touch Ly går oss rakrygget i møte. Den rutinemessige volden og torturen som fengslede blir utsatt for synes ikke på henne. Hun takker for at vi har kommet og forteller oss om dagen da hun ble arrestert. De andre i landsbyen ville beskytte henne fra politiet, men hun fryktet at det ville kunne få stygge konsekvenser. Derfor gikk hun frivillig til sin egen arrest. «Jeg visste med meg selv at jeg ikke hadde gjort noe galt. Derfor var jeg ikke redd,» forteller hun.
Når hun begynner å snakke om fengselsforholdene, kommer en mistenkelig «pårørende til en innsatt» tilfeldig bort og overhører samtalen vår. Lederen for Licadho stiller seg opp foran ham for å blokkere lyden, men «den pårørende» blir stående. Vi endrer samtaleemne.
Munk og aktivist The Venerable Loun Sovath setter seg ned ved siden av henne. Hun krymper seg, skulle så gjerne sittet lavere enn ham. Han ber henne være sterk. Hun må fortsette kampen. «Du har rett til å kjempe for å beholde landområdene. Ingen kan ta fra deg rettighetene dine».
Licadho gir juridisk bistand til menneskerettighetsforkjempere som Touch, men de anser den psykiske støtten de kan bidra med under fengselsbesøkene som minst like viktig.
Etter kort tid er besøkstiden vår over. Hun løfter hendene mot ansiktet i kambodsjansk hilsen og takker for at vi kom. Det kjennes vanskelig å forlate henne der hun står og vinker til oss i fengselsuniformen.
«Det er sjelden jeg møter så sterke mennesker,» sier monk Loun, i det vi svinger ut av fengselsporten. Så prikker han meg på skulderen. «Du, se her, jeg tok bilder i smug selv om vi ikke fikk lov.»
Det viser seg at av vår samlede kamerabeholdning har The Venerable Loun Sovath 50 prosent skjult under munkekappa. Det kan bli en interessant dag i morgen.
Kristin Rødland Buick, Amnestys nettredaktør, fra sin reportasjetur i Kambodsja.
- Kategorier: Uncategorized
I Den Ærverdiges følge
Jeg må bare innrømme at det kjentes litt overveldende da John Peder, kollega og generalsekretær i Amnesty, vinket farvel fra tuc-tuc’n på vei til flyplassen for å dra hjem og jeg stod igjen alene og tenkte på neste oppdrag. Noe annet ville være ren løgn.
Vi har tilbragt en uke i Phnom Penh. Hovedmål for reisen til Kambodsja har vært å gjennomføre en workshop for en lokal menneskerettighetsorganisasjon som Amnesty samarbeider med. CLEC jobber blant annet med landrettigheter og tvangsutkastelser og kurset bestod i å diskutere og trene på hvordan de kan få større gjennomslag for sakene sine i nasjonale og internasjonale medier.
En av sakene er en landtvistesak der all dyrkbar jord tilknyttet landsbyen Chi Kreng i Siem Reap-distriktet er blitt solgt til et selskap med tette bånd til myndighetene. Lokalbefolkningen, som har levd på og av jorda siden begynnelsen på 80-tallet, står nå uten hjem og inntekt. Den 22. mars i fjor troppet over hundre militær og politistyrker opp med bulldosere. Fire menn ble skutt og såret og 43 arrestert da de nektet å flytte seg.
Tirsdag 17. august skal saken til en av ni menn som fortsatt sitter fengslet prøves for retten i Siem Reap. Hele lokalsamfunnet planlegger å møte opp i retten, eller så nærme rettslokalene de kommer før de blir stanset. Blant dem er munken Loun Sovath, oftest bare kalt Den Ærverdige. Han har bodd 15 år i pagoden i Chi Kreng og føler han ikke har noe annet valg enn å ta opp kampen med myndighetene.
Den Ærverdiges våpen er rettigheter og spørsmål. Når militæret peker gevær mot brystet hans svarer han med spørsmål. «Jeg har rett til å være her, hvorfor lar du meg ikke passere?». Men i forkant av denne rettssaken har han mottatt trusler. Fortsetter han slik, vil det få konsekvenser.
Vi møtte ham dagen før han skulle reise til hjembyen. Han virket rolig, som om han hadde innfunnet seg med farene. «Innbyggerne har ikke lenger noe å leve av om de blir fratatt all jorda. Jeg må sette folkets sikkerhet før min egen,» sa han.
Mitt neste oppdrag er å følge Den Ærverdige til rettslokalene på tirsdag. Primært som journalist og fotograf, mens lokale menneskerettighetsorganisasjoner mener at Amnestys tilstedeværelse vil kunne ha en beroligende effekt på myndighetene. Jeg kan ikke si jeg enda har nådd den samme indre ro som min buddhistiske følgesvenn, men jeg er også glad for å kunne være med og se med egne øyne hvordan denne modige menneskerettighetsforkjemperen jobber. Og sånn sett være bedre rustet til å fortelle hans historie.
Det blir spennende å se om det blir den buddhistiske munkens passifistiske metode som vinner fram. Om vi får mulighet til å overvære rettssaken og gjennom å være der øke sjansene for at den tiltalte behandles rettferdig. Om vi slipper fram til rettslokalene og sammen med lokalbefolkningen øker presset mot myndighetene.
Fortsettelse følger. Neste gang jeg er ved nett.
Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty International Norge, for tiden på workshop- og reportasjetur i Kambodsja. Mandag morgen reiser hun fra Phnom Penh til Siem Reap sammen med menneskerettighetsorganisasjonen LICADHO. Tirsdag morgen følger hun Loun Sovath til rettslokalene. Onsdag vil de forsøke å besøke de tiltalte i fengselet.
- Kategorier: Aktivisme, Tvangsutkastelse, fattigdom
En jury blir til
Over the past two days I have been observing the process of selecting the “jury” for Omar Khadr’s military commission trial here at the US naval base at Guantánamo Bay in Cuba. Known as a “panel”, this is the group of US military officers who will decide whether Omar Khadr should or should not be convicted of any of the five charges he faces and, if they do convict, what sentence he should face.
Les videre her
Alex Neve om utvelgelsen av juryen i Omar Khadr-saken, bestående bare av representanter fra det amerikanske militæret.
- Kategorier: Nyheter
ALT skal kunne brukes som bevis
In a statement to the military judge in a pre-trial hearing in July, Omar Khadr had asked “how can I ask for justice from a process that does not have it?” Today’s proceedings can have done nothing but confirm Omar Khadr’s worst fears.
Les videre her
Alex Neve om hvordan det tok 90 sekunder å bestemme at påtalemyndighetene skal kunne bruke alle uttalelser, også de angivelig framkommet under tvang, i rettssaken mot Omar Khadr.
- Kategorier: Nyheter
Omar Khadr: Urettferdigheten består
8 August 2010
It seems difficult to believe that after being held here at Guantánamo Bay for close to eight years and having been put through an astonishing array of legal twists and turns – including charges being thrown out at one point and then reinstated – Omar Khadr is about to face trial by military commission, possibly this week if pre-trial proceedings are completed.
I’m here to observe these proceedings on behalf of Amnesty International. And quite honestly at this stage I find it very difficult to predict just what I will observe. All that seems certain is that it will be another phase in the systematic injustice to which Omar Khadr has been subjected.
Les videre her……….
Genereralsekretær for Amnesty i Canada, Alex Neve, skal i de nærmeste dagene være observatør under høringen i forkant av rettssaken mot Omar Khadr. Han vil blogge derfra fortløpende. Følg med!
Omar Khadr, som er kanadisk statsborger, var bare 15 år da han ble arrestert av amerikanske spesialstyrker i Afghanistan, i juli 2002. Han ble anklaget blant annet for drapet på en amerikansk soldat, og for å ha bånd til terrorgruppen Al Qaida. Han er en av de som har sittet lengst på Guantanámo for forbrytelser han angivelig begikk mens han fortsatt var barn. Saken hans skal føres overfor en militærdomstol, noe Amnesty International er svært kritisk til på grunn av alvorlige mangler som svekker rettssikkerheten til den tiltalte.
Aksjonér for én av de som sitter fengslet på Guantánamo, Saifullah Paracha, her!
- Kategorier: Nyheter, Uncategorized
Bloggmagi – hvordan fange lyn i en flaske?
Jeg leser en hel bråte blogger hver uke. Noen favoritter må jeg innom minst en gang om dagen, mens andre slenger bare jeg et blikk på ved ujevne mellomrom eller når de dukker opp i et av de faste bloggsøkene jeg har på Google. Men hva er det som egentlig skiller blogg-klinten fra blogg-hveten?
Bloggene jeg elsker har noen fellestrekk, med utgangspunkt i min personlige smak: det handler om kvalitet og kreativitet; sjanger og sjarm; interesser og innhold. Men det er vanskelig å få tak på ”det lille ekstra” som noen har. Det som gjør at jeg bare må sjekke rss-leseren min hver time.
Jeg tror at store deler av hemmeligheten ligger i å være personlig uten å bli for privat. De beste bloggerne er gjerne åpne og ærlige, men blottlegger ikke sjela si. De byr på seg selv, men inviterer oss ikke med inn på soverommet. Det bittelille rommet mellom for mye og for lite er for meg udefinerbart. Ja, nesten magisk.
På Amnestybloggen treffer du mange forskjellige folk, med veldig ulik bloggstil og bakgrunn. Men Amnestyblogging er ikke som annen blogging – det finnes visse rammer man må holde seg innenfor. Faglig tyngde og troverdighet er viktig. Blogginnleggene her representerer ikke nødvendigvis alltid Amnestys offisielle syn, men det er ikke tvil om at det man skriver uansett vil bli assosiert med Amnesty. Det gir kraft, men også ansvar. Som igjen gjør det enda vanskeligere å våge å eksperimentere til man klarer å finne det magiske ”lille ekstra”.
Vi har ikke noe skattekart som viser hvor magien finnes, men noen ganger finner vi den likevel. Noen ganger klarer vi å fange lyn i en flaske, som amerikanerne sier. Midt i sorgen og sjokket over henrettelsen av Delara Darabi i fjor skrev sjefen et blogginnlegg som fortsatt gir meg klump i halsen. Og jeg leser gjerne om igjen favorittinnlegg fra kolleger og Amnestyvenner om engasjement for journalisten Anna Politkovskaja og studenter i Dakar, mot dødsstraff og vold mot kvinner.
Jeg håper vi klarer å finne magien oftere og oftere i tiden som kommer. Vi vil at bloggen vår skal være et sted hvor det er liv og røre, personlig engasjement og temperament. Hvor det er stor frihet og hvor tonen er menneskelig og tilgjengelig. Hvor du blir kjent med oss og vi med deg. En favorittblogg du bare må innom.
Har du et favorittinnlegg på Amnestybloggen?
Anne-Berit Eia er leder for medlems- og giversenteret.
- Kategorier: sosiale medier
Slør – et spørsmål om valg
Med overveldende flertall stemte franske folkevalgte forrige uke for et lovforslag som forbyr bruk av ansiktsslør. Forslaget må riktignok godkjennes av senatet i september før loven kan tre i kraft. Lignende forbud ble vedtatt i Belgia tidligere i år.
Amnesty er kritisk til forbudet og mener det strider mot grunnleggende menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet. Amnesty mener at det å gå med slør handler om å kunne selv velge hvordan man vil kle seg og uttrykke seg. Selv om andre mennesker syns bruk av slør er ubehagelig eller skremmende, er ikke det grunn nok til å forby det.
Mange vil med rette hevde at tilsløring av kvinner i seg selv kan oppfattes som diskriminerende. Uansett mener Amnesty at likestilling av kvinner ikke kan kjempes fram gjennom slike forbud.
Se hva Amnestys ekspert på diskriminering i Europa, John Dalhuisen sier om forbud mot slør.
Hva mener du?
- Kategorier: religionsfrihet, ytringsfrihet






