18. august 2010, publisert av Kristin Rødland Buick

Folket i ring rundt munken

Den morgenen rettssaken skal begynne gjør jeg noe så sjelden som å vekke en munk. Halv seks har han ennå ikke stått opp. Det er vanskelig å si om han vegrer seg for hva dagen skal bringe eller om det bare tar tid å ikle seg munkekappen når han skal skjule så mye telefoner, kamera og opptaksutstyr under kappen. Men klokka seks kjører vi endelig mot rettslokalene.

Vi har i forkant underskrevet papirer på hvem som skal representere oss i retten om vi blir arrestert. Vi har også gitt kontaktinfo til pårørende og arbeidsgiver til nøkkelpersoner i Licadho. Jeg får instruksjoner om å ikke ta ut kamera av kameravesken dersom det kan virke provoserende, men dersom noen oppfører seg truende mot oss eller andre får jeg derimot beskjed om å rette kameraet mot dem. «Det er vårt våpen; å være her og å dokumentere» fastslår lederen for Licadho. Mitt kamera er størst og skal derfor brukes mest aggressivt i en potensielt truende situasjon. Jeg nikker, som om det er klinkende klart for meg når jeg skal forholde meg passiv og når jeg skal reagere.

Utenfor bilen virker alt fredelig, ingen veisperringer eller sjekkpunkter. Munken, som vi nå er på «fornavn» med, Venerable, og de andres analyse er at verken politi eller andre sikkerhetsfolk har orket å stå opp så tidlig. Det er det imidlertid flere som har tenkt, for når vi kommer fram til rettslokalet står rundt to hundre mennesker og venter på Venerable. Beboere fra tre lokale landsbyer har troppet opp utenfor retten i protest og til støtte for de tiltalte. Før forrige rettssak ble de hindret lenge før de kom fram til rettslokalene. Denne gangen har de imidlertid gått både én og to timer for å komme fram til byen Siem Reap om kvelden, sovet i skjul i pagoden og stått opp før det ble lyst for å gå det siste stykket. 

De som har sko skynder seg å ta dem av og mange kneler foran Venerable. Her er familiene til de tiltalte og folk fra landsbyen deres Chi Kreng og fra to nabolandsbyer som også har fått landområdene sine fratatt av myndigheter og selskaper. Venerable velsigner de frammøtte og oppfordrer dem til å være sterke.

En sikkerhetsvakt spør Venerable hva han gjør her. «Du er gal og dum, kom deg bort», sier han. Venerable svarer med å velsigne ham og ber for at retten skal behandle de tiltalte rettferdig.  Så svinger fangetransporten inn porten til rettslokalene. Hender vinker gjennom sprinklene i det den kjører forbi og folkemengden svarer.

Observatører fra ulike organisasjoner går inn i rettssalen, men Venerable blir værende igjen utenfor sammen med oss andre. Flere sikkerhetsfolk har kommet til, både tungt bevæpnet politi og vakter, statsvennlige propagandamedier og en hel del med «vanlige folk». Jeg strever med å identifisere hvem som er spioner og ondsinnete journalister, men en tolk peker dem diskré ut for meg.

Dagens største trussel skal likevel vise seg å være andre munker. Jeg blir fortalt at tradisjonelt har rollen til munkene i Kambodsja vært å tjene folket og samfunnet i pagoden de tilhører. Under Røde Khmer ble en stor del av munkene henrettet, og etter regimets fall har munkeordnene blitt infiltrert av munker som i større grad er opptatt av å tjene staten. Det er til og med opprettet et eget munkepoliti og disse adlyder ordre fra den øverste munken i landet. En munk kan nemlig ikke røres av ordinært politi før munkepolitiet først har avskaffet helligheten hans, ofte ved å rive av munkekappen i all offentlighet.  

En munk fra munkepolitiet er blitt sendt for å «snakke fornuft» med Venerable. Munkepolitiet forsøker å overbevise han om at den rollen han inntar ikke er en munks oppgave, at han burde dra tilbake til pagoden. Venerable svarer høflig at det finnes ingen regler, verken i buddhismen eller i kambodsjansk og internasjonal rett, som forbyr ham å stå her. Munkepolitiet hever stemmen, griper ham i armen og i munkekappen. Folkemengden eksploderer. De frykter en offentlig fornedrelse av Venerable. De roper og bakser med munkepolitiet. Det vanlige politiet kommer også nærmere, rasler med våpnene og ringen slutter seg enda tettere rundt Venerable, som for å beskytte han. Det er nesten umulig å komme nær han. Jeg sniker meg til å knipse bilder så ofte jeg kan der jeg står midt i folkemengden.

Slik går formiddagen mens rettssaken pågår der inne. Hele tiden er stemningen anspent. Noe skjer og alle reagerer, og så roer det seg igjen. En kvinne kaster seg i fortvilelse på bakken utenfor porten til rettslokalet. Hun roper «La mannen min få slippe ut av fengsel, han har ikke gjort noe galt. Nå har vi ingen inntekt, barna kan ikke gå på skolen, vi er sultne». Jeg løfter kameraet for å skape et skjold mellom henne og meg. Situasjonen er for anspent. Jeg er anspent. Og jeg kan ikke tillate meg å la følelsene ta over for konsentrasjonen.

Før de tiltalte kjøres tilbake til fengselet på ettermiddagen har Venerable fått alvorlige dødstrusler. «Dukker du opp her igjen, tar vi deg. Vi kommer til å ta deg uansett. Om det er her eller andre steder. Vi vil kutte deg opp slik at du må sy over 20 sting».

Hele tiden har Venerable vært beskyttet av folkemengden, men under reisen tilbake er han mer sårbar. Jeg plasseres med kamera i baksetet sammen med ham. De anser kjøreturen fra rettslokalene for den farligste situasjonen i løpet av dagen.

Men ingenting skjer. Vi kjører uhindret tilbake til et nonnekloster der han kan gå i dekning. Venerable smiler. Vanligvis er det han som står i front og kjemper for landsbyen sin, i dag var det folket som beskyttet ham. Han er fornøyd med dagens dyst;

 «I dag var det vi som vant.»

 Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty og blogger fra reportasjetur til Kambodsja.

Dommen for de to tiltalte fra landsbyen Chi Kreng faller 20. august. Munk Loun Sovath – Venerable - akter da å møte opp utenfor retten for å høre hva utfallet blir.